Finner formen i andre akt

Haruki, denne gangen trodde jeg seriøst at det var slutt mellom oss.

Du starter nemlig så seigt og lang­drygt at du nesten ikke er til å kjenne igjen.

Er dette samme forfatter som har skjenket meg noen av de største litterære opplevelsene jeg har hatt i livet, som har gitt meg (og millioner av andre trofaste lesere) «Trekkoppfuglen», «Norwegian Wood», for ikke å snakke om «Kafka på stranden»?

Tvilling­sjeler

Det hele starter i det som vel må kalles den Murakamiske ur-situasjonen.

To ungdommer, han 17 og hun 16, møtes når de begge havner på henholdsvis tredje- og fjerde­plass i en essay­konkurranse.

De forstår at de er ment for hverandre.

Sammen maner de fram en alternativ virkelighet, hvor deres grunn­leggende personlighets­trekk får større mulighet til å utfolde seg.

Det finnes en annen by, et annet sted, bak en mur.

Der beiter enhjørninger. Forbi port­vokteren slipper man bare hvis man er villig til å gi avkall på skyggen sin.

Men så skjer det som iblant skjer: De to ungdommene mister hverandre av syne. Hun forsvinner, og han blir igjen, alene. Livet har mistet sin mening.

Problemet er bare at de to hoved­personene forblir skygger for meg. Jeg ser dem ikke for meg.

Lost in Translation

Mens jeg venter på Murakami-magien, blir jeg sittende og fundere over Ika Kaminkas oversettelse, som også denne gangen byr på visse utfordringer.

«Det er et sted de gjengse innbyggere har forbud mot å nærme seg.» De gjengse innbyggerne?

«Gradvis vennet jeg meg til jobben og til å aksle det ansvaret som fulgte med». Aksle ansvaret?

«Skal si du har omløp i toppen». Omløp i toppen?

Når Kaminka i tillegg blander konservativt (sytten, istedenfor søtten) med radikalt bokmål (a-endelser), samt lar port­vokteren i fortellingen snakke en slags Oslo-øst-sosiolekt (noe som er en irriterende uting i oversettelser), begynner vi å nærme oss en språklig parallell­verden.

Starter på nytt

I andre del, som er den klart mest omfattende, er det som om romanen starter på nytt, noe den på sett og vis også faktisk gjør.

Det viser seg at del én har Murakami hatt liggende i over førti år, noe han gjør rede for i etterordet.

Det som så følger er skrevet under pandemien, og plutselig setter romanen seg, nesten på magisk vis, i bevegelse.

Da sitter også Kaminkas oversettelse bedre:

Te-seremoni

Den unge mannen er blitt middel­aldrende, har sagt opp jobben, og skaffet seg en jobb som bibliotek­sjef i en fjellandsby.

Her dukker de så opp, de rekvisittene Murakami-lesere vil være fortrolige med: Først og fremst det lille biblioteket, forstått som et tilflukts­sted i tiden, en katt som smyger seg rundt i bak­gården, glovarmt vann som blir helt over te­blader.

I denne midt­delen er det som om fortellingen retter seg opp, og finner balanse­punktet.

Vi er ved romanens og kanskje også forfatter­skapets kjerne­tema: Det finnes et potensial for mening også i vår verden. Det er mulig å leve et mer autentisk liv i tråd med det som er ens egentlige jeg, ens egentlige bestemmelse, uten å forsvinne inn i en parallell (eller digital) virkelighet.

Ny flamme

Den aldrende Murakami skriver lysende, glass­klare setninger med en egen­artet, meditativ kraft, der gamle motiver blir brukt om igjen.

Det er som om vi er vitner til en litterær te-seremoni, der selve gjentagelsen av ritualet er det avgjørende.

Det dukker opp en avdød bibliotek­sjef iført skjørt og alpe­lue, og en ny kvinne, like lost som hoved­personen, som driver kaffe­bar med et ironisk smil.

Det ironiske smilet er også tekstens modus. Smilet er dypt forankret i Murakamis skrive­måte.

Jordiske gleder

I romanens tredje del vender vi tilbake til byen med de sulte­forede enhjørningene hvor tiden står stille, uten at forfatteren virker veldig opptatt av å knytte fortellingens mange tråder mer enn litt løst sammen.

Denne parallelle verdenen vil sikkert tiltale Murakamis mange unge lesere, og kanskje spesielt gaming-generasjonen, som er godt vant til å opptre med avatarer i virtuelle universer.

Vi andre vil sette pris på de små jordiske gledene Murakami viser oss, og som vi som er så heldige å bo i et fredelig hjørne av verden, vel å merke, ennå har å tilby.

Nytrukket kaffe. En velbrukt duffelcoat (som alternativ til de allesteds­nærværende, stygge dun­jakkene). Hjemme­bakte blåbær­muffins. Jazz­musikk. Et fred­fullt bibliotek, der bøkene og stillheten ennå får stå i sentrum.

Med sine tre, litt løst sammen­føyde deler hadde det sikkert vært mulig å konkludere med at «Byen bak muren» en ujevn opplevelse. Men slik er, ved nærmere etter­tanke, alltid romanene til denne forfatteren. Det er alltid noen deler som appellerer mer enn andre.

Den garvede Murakami-leser vet dette, og holder ut, i påvente av at magien skal inntreffe. Denne gangen må hun vente lenger enn vanlig.

Å lese Murakami hører fortsatt til livets grunnleggende jordiske gleder.

Å befinne seg innenfor murene i «Byen bak muren» er – når fortellingen omsider finner sin form – en sann fornøyelse.