Inneholder noen fæle sjokkelementer

Såkalte «tvilling­filmer» har eksistert gjennom hele film­historien, altså to filmer produsert omtrent samtidig med mistenkelig lik handling.

Vi husker blant annet «Top Gun» og «Iron Eagle» på midten av 1980-tallet, to Robin Hood-filmer i 1991, to Christopher Columbus-filmer i 1992, to Wyatt Earp-filmer i 1992/1993, to vulkan-filmer i 1997, og så videre.

I 2023 «konkurrerte» skuespiller Sydney Sweeneys «Reality» med filmen «Winner», som begge handlet om den amerikanske varsleren Reality Winner.

I år har Sweeney jammen havnet i samme situasjon, for grøsseren «Immaculate» har nøyaktig samme plot som «The First Omen», som hadde premiere for bare noen uker siden.

Brukbare sjokk­elementer

Også her handler det om en amerikansk nonne som oppdager en skummel konspirasjon i et italiensk kloster, der det endelige målet viser seg å være mer eller mindre det samme.

Det betyr ikke at filmen er uten kvaliteter, for dyktige Sweeney spiller med høy intensitet og god innlevelse, mens den siste akten inneholder noen fæle sjokk­elementer.

Regissør Michael Mohan (som også regisserte Sweeney i filmen «The Voyeurs» og serien «Everything Sucks!») bruker imidlertid for lang tid på spennings­oppbyggingen.

Samtidig er fotograf Elisha Christians bilder merkelig blasse og kontrast­fattige, slik at «Immaculate» bokstavelig talt blekner i den uunngåelige sammenligningen med sin noe bedre tvilling.

Les også Vanskelig å ikke la seg more

Skumle hemmeligheter

Sydney Sweeney («Euphoria», «The White Lotus», «The Handmaid’s Tale», «Sharp Objects») er altså god i hovedrollen som søster Cecilia, selv om Andrew Lobels manus gir henne forholdsvis lite å spille på når det gjelder for­historie og motivasjon.

Hun er like fullt våre blå øyne inn i et stort kloster som fungerer som pleie­hjem for aldrende nonner, med mange mørke kroker, trange korridorer og skumle hemmeligheter.

Hun er invitert dit av sympatiske fader Tedeschi (Álvaro Morte) og møter også den strenge abbedissen (Dora Romano) og et assortert utvalg av snille og slemme nonner.

Søster Isabelle (Giulia Heathfield Di Renzi) virker å ha en kjølig innstilling til Cecilia, mens søster Mary (Simona Tabasco) er hennes rake motsetning.

Snart begynner foruroligende ting å skje i klosteret, og søster Cecilia aner så smått at hennes tilstedeværelse ikke er helt tilfeldig, men at hun er en viktig brikke i et mystisk spill med sterke katolsk-kristne overtoner.

Sterke virkemidler

Filmens anslag og introduksjon av de ulike figurene følger et kjent og forutsigbart mønster.

Man blir imidlertid aldri helt kjent med klosteret som arena for begivenhetene, mens de fleste figurene, unntatt søster Cecilia, forblir ganske anonyme og skjematiske.

Regissør Mohan forsøker å skremme med jevne mellomrom, men «jump scare»-triksene er ofte litt for åpenbare, slik at skrekken for det meste uteblir. Fremdriften er også laber ganske lenge, slik at kjedsomheten kommer krypende.

Det skjer imidlertid noe når timen er passert.

Da våkner filmen plutselig til, og legger ut på en intens halvtimes skrekkreise med noen virkelig sterke virkemidler.

Heller ikke her oser filmen nødvendigvis av originalitet, men Sweeneys karisma og talent selger ideen om søster Cecilias transformasjon fra still­ferdig nonne til en skikkelig «final girl», betegnelsen på den siste overlevende jenta som overvinner monsteret i en skrekkfilm.

Jeg skulle bare ønske at den første timen av «Immaculate» holdt samme gode standard.