En øy full av alver

Prolog: For en absurd kveld. Jeg er elev på en alveskole og har akkurat blitt forsøkt sjekket opp av en hippie i slåbrok. På bordet ligger et fat med pannekaker. Oppskriften kommer fra en alvefamilie i nord.

Gálgahraun, Island: I år 2013 skulle islendingene få en ny bilvei. Veien var ment som et moderne og effektivt tilskudd for øyrikets mange kjøretøy. Plantegningene lå på bordet, og det islandske vegvesenet sto klare med dynamitt og bulldosere. Men det var i lokalbefolkningen det buldret aller mest.

– Ellers takk, sa de.

Problemet var at veien skulle bygges i et lavafelt – et spektakulært og uberørt naturområde.

Miljøvernorganisasjonen «Hraunavinir» («Lavaens venner») hadde i lang tid kommet med protester og underskriftskampanjer, uten at det hjalp. På oppstartsdagen for byggingen la de seg derfor rett ned på bakken – i veien for maskinene.

Men det var ikke bare lavafeltet som skulle reddes. Blant aktivistene var det flere som mente at den nye bilveien ville ødelegge noe annet også: En stein kalt Ófeigskirkja.

Ófeigskirkja er slett ikke en hvilken som helst stein. Det sies at den er en kirke – for såkalte huldufólk.

Huldufólk er islandske alver.

Det måtte jo bare bli kaos.

Av de 25 aktivistene som ble arrestert denne dagen, fantes en kvinne ved navn Ragnhildur Jónsdóttir. Hun ga blanke i politiet. Ragnhildur var nemlig ute på et viktig oppdrag: Alvene hadde bedt henne om å være talspersonen deres.

Ja, sånn kan det gå. Saken havnet i retten.

Helt opp til Høyesterett bar det faktisk. Det gikk to år før dommerne omsider konkluderte med at bilveien skulle bygges.

Men: De tok hensyn til budbringer Ragnhildur Jónsdóttirs beskjed. På dette tidspunktet hadde alvene vent seg til tanken på den nye veien, sa hun. Nå hadde de bare ett krav: At Ófeigskirkja måtte flyttes.

Og det ble den.
Men hvor?
Jeg er ute i lavafeltet og leter. Alt ser likt ut.

Troen på det skjulte folket

I 2007 gjorde Universitetet på Island en interessant undersøkelse. Her fant de ut at 54 prosent av befolkningen ikke kunne utelukke at alver fins. 17 prosent av disse mente til og med at det ikke er noen tvil.

Dette høres rimelig koko ut. Men det skal ikke mer til enn en liten tur på byen i Reykjavík for å forstå at alver er noe mange har et naturlig forhold til.

– Helt fra jeg var liten har jeg hørt historier om folk som har møtt alver, sier pubgjest Harpa Björk Hilmarsdottir.

– Alvene er en del av kulturen vår, og jeg har ikke lyst til å si at de bare er en myte når så mange forteller at de har hatt opplevelser med dem.

Restaurantkelner Jökull Tandri Ámundason er hakket mer nøktern.

– Jeg har også hørt historier så klart, men jeg tror jo ikke på alver.

Men etter at han har tatt bestillingen, kommer Jökull tilbake igjen. Er han blitt litt blek?

– Eller ... sier kelneren. – Man kan jo aldri vite 100 prosent, ikke sant?

Nei. Man kan kanskje ikke det?

Alver overalt

Når det gjaldt Ófeigskirkja i Gálgahraun, tok myndighetene i hvert fall ingen sjanser. Og om du tror at den saken er unik: Nei. På ingen måte.

Over hele sagaøya finner man alvehabitat som har forårsaket ufattelig mye kludder og kluss i islandsk byråkrati.

Som denne haugen i bydelen Breiðholt i Reykjavík:

Haugen heter Sauðhóll, og ligger rett ved ei blokk. Blokka skulle egentlig bygges i skråningen, men disse planene ble endret fordi man ikke ville forstyrre alvene som bor her.

I byen Kópavogur finner man en annen alveboplass:

Midt i et boligstrøk er veien er gjort smalere – av hensyn til alvehaugen til høyre.

I Kópavogur ligger også et majestetisk alveparadis:

Kópavogskirkja (byens eldste kirke) ligger på toppen av Borgarholt. Alvene som visstnok bor i steinrøysa flyttet midlertidig før sprengningsarbeidet startet, men kom tilbake igjen. Disse alvene ser ut til å like barn bedre enn voksne, for flere av barna som går i barnehagen rett ved skal etter sigende ha vært i kontakt med dem.

I et nabolag i Hafnarfjörður kommune finner man en stor stein som ikke lar seg fjerne:

Siden steinen ligger litt ulagelig til (dvs. midt i gata), prøvde bygdas sterkeste mann å bryte den bort i 1937. Det gikk dårlig; spettet knakk og ble stående fast. Det sies at det bor en skjult skapning inne i steinen.

Denne alvesteinen ved bilveien i Grafarholt har skapt store problemer:

På grunn av veiarbeid i 1970 ble steinen flyttet hit. Underveis skjedde det visstnok uhell med alle involverte: Utstyr og maskiner ble ødelagt, og tre stykker skadet seg alvorlig. I tillegg døde tusenvis av laks da bulldosersjefen demonterte vanninntaket til et oppdrettsanlegg samme år. I senere tid har det mange ganger vært snakk om å flytte steinen tilbake, men ingen veiarbeidere vil ha noe med den å gjøre.

Men altså.

Hva er det her?
Hvorfor bruker islendingene tid og penger på tilsynelatende usynlige vesener?

Jeg melder meg opp som elev på en skole som er – så vidt jeg vet – den eneste i sitt slag: Alveskolen i Reykjavík. Hver fredag arrangeres et slags krasjkurs om den hemmelige verdenen.

En dag på Alveskolen

Denne fiffige lille virksomheten ble startet for 33 år siden av en eksentrisk type og selvutnevnt rektor: Magnús Skarphéðinsson. Vi har allerede snakket litt på telefon, og det aner meg at han er litt av en skrue.

Skjønt; når jeg ankommer Alveskolen har han ikke dukket opp ennå. I stedet møter jeg på en stresset assistent som gjør et standhaftig forsøk på å rydde opp i undervisningslokalet – som viser seg å være et lite rom i en fullstendig kaotisk leilighet.

Midt oppi alt virvaret kommer en barføtt og bustete fyr ut fra et sideliggende rom. Han er i 30-åra, og det eneste han har på seg er en slitt slåbrok. Det viser seg at han bor på alveskolen, det vil si; han leier et rom der.

– Tror du også på alver? spør jeg.

– Etter å ha bodd i dette jævla røret – ja, svarer han.

Jeg ler. Han viser meg rommet sitt. Det minner om en bunker fylt med tomflasker, skitne tallerkener og fulle askebegre. Så blunker han til meg og sier:

– Du er veldig søt.

Okei. Plutselig gjør alverektor Magnús Skarphéðinsson sin entré, og skolen begynner. Takk og pris. Vi er ni elever denne dagen; et nygift ektepar samt en familie fra England, to jenter fra Mexico og India, min islandske fotograf og meg.

– Velkommen, sier Skarphéðinsson.

I samme øyeblikk går døra opp. Der er den slåbrokkledde lasaronen igjen, han labber rett bort til meg og gir meg en lapp med telefonnummeret sitt på. Hele klassen ser det.

Alverektor tar en kunstpause. Så sier han:

– Vi vet mye om alver. Men det er mye mer vi ikke vet.

Deretter følger en fire timers noe usammenhengende leksjon. Vi får høre om alver og huldufólk – ja. Fascinerende historier om hvordan de har hjulpet mennesker som har gått seg bort om vinteren og nesten frosset ihjel. Tatt dem inn i varmen og gitt dem mat, for så å fordufte dagen etterpå. Vi hører på historier om hvordan de har reddet fiskere fra å dra ut på sjøen i dårlig vær.

Men andre ganger har alvene vært sinte på menneskene. Da har de satt fyr på husene eller stjålet babyene deres.

Skarphéðinsson har en interessant forklaring på hvorfor islandsk folklore fortsatt står så sterkt. Mange har skyldt på den spesielle naturen; at treløse stepper, glødende vulkaner og risikoen for å få en geysir rett i planeten, har gjort noe eget med befolkningen.

– Men det er ikke derfor, sier Skarphéðinsson.

Han mener årsaken ligger i at opplysningstida kom så seint til øya. I andre land ble gammel folketro erstattet med moderne vitenskap lenge før sistnevnte nådde Island. En god teori, synes jeg.

Det er bare det at han har teorier om så mange andre ting også. Vi får høre om den russiske revolusjon, at det er perverst å spise kjøtt, at meditasjon hjelper mot schizofreni og at de fleste havfruer bor i Afrika. Blant annet.

– Det neste minuttet skal jeg snakke om livet etter døden, sier Skarphéðinsson.

Jeg merker at en umiskjennelig lukt siver inn under døra. Det er fra rommet til slåbrokmannen. Jeg tror noen røyker weed.

Tanker om ting som er vanskelige å forstå

Når jeg kommer ut fra skolen, er jeg helt svimmel. Dette opplegget kan jeg ikke anbefale – det var for speisa.

Dessuten: At såkalt alternativtenkende mennesker tror på ting som alver og engler, ufoer og spøkelser er jo ikke noe man får hakeslepp av. Tvert imot er det på mange måter deres halmstrå; en overbevisning de ofte har en tendens til å ville prakke på andre.

Det er hverdagsfolket jeg synes er de mest interessante her. Helt vanlige folk som ikke roper høyt om opplevelser eller syn som ikke kan forklares.

For selv om det – for oss – virker utrolig rart at et moderne land som Island fortsatt holder gammel folketro så sterkt i hevd, er det likevel sånn at mannen i gata her forholder seg til disse tingene. Og om islendingene vil bygge nye veier eller nye hus uten å ødelegge for potensielle fabelvesener – hvorfor ikke? Det skader vel ikke å være på den sikre siden.

Bortsett fra at det blir litt dyrt, kanskje.

Men vi i Norge er ikke akkurat stjerner når det kommer til å holde seg innenfor statlige budsjett, vi heller.

Hvorfor skal vi da tro at vi er bedre enn andre?

Barna i hvitt

I en liten leilighet utenfor Reykjavík, bor budbilsjåfør Hermundur Rósinkranz. På kjøkkenbordet hans ligger en røykpakke og en bok om norrøn mytologi. I stua surrer islandsk fredagsunderholdning på TV-skjermen. Hermundur synes – som de fleste av oss – at det er digg med helg.

Men til tross for denne standard oppfatningen i et lite menneskeliv, påstår han også at han har opplevd uforklarlige ting. Første gang var han bare fire år.

– Jeg husker det veldig godt. Vi bodde i et hus i utkanten av et sted som heter Hveragerði.

Rett ved huset lå det en steinrøys, og en dag hørte lille Hermundur en lyd derfra: Det klinget i en liten bjelle.

– Rett etter kom noen barn ut fra en hule. De hadde på seg hvite klær, og jeg hadde aldri sett dem før. Vi lekte sammen, med små biller og blader og sånn. Så spiste vi bær og løp litt rundt.

– Snakket du med dem?

– Ja, men ikke med ord. Vi kommuniserte på en annen måte. Det var som om vi leste tankene til hverandre.

Fire år gamle Hermundur syntes ikke det var noe rart ved dette. De hvitkledde barna var morsomme å leke med, og når han hørte bjellen i steinrøysa gikk han ut for å treffe dem. Dette skjedde rundt fire ganger. Så flyttet han og familien til en annen kant av landet, og han så dem aldri igjen.

Det var ikke før flere år senere, da han tilfeldigvis nevnte lekekameratene for moren sin, at han skjønte at det var noe som skurret.

– Hva snakker du om? sa moren. – Det var ingen andre barn der, du lekte alltid alene.

Kanskje var det akkurat sånn det var. Det er jo ikke uvanlig at barn har fantasivenner. Men Hermundur syntes bare det virket så utrolig ekte. Han tenkte på det i årevis etterpå.

Så, i år 2000 satt han på en benk utenfor leiligheten og så på solnedgangen bak vulkanen Snæfjellsjökull. Plutselig, sier han, satt det en mann på benken også. Han hadde på seg jeans og T-skjorte, og så helt vanlig ut. Men kommunikasjonen var lik som med de hvitkledde barna; de snakket gjennom tankene.

– Hvor kom du fra? spurte Hermundur.

– Fra den andre siden, svarte mannen.

– Men hvorfor er du kledd som en vanlig person?

– Vi utvikler oss som alle andre. Alt utvikler seg, ingenting stopper.

Og så forsvant han. Siden den dagen har ikke Hermundur sett flere alver – eller hva det nå enn var – og dét har han ingen problemer med. Tvert imot er det ganske ensomt å ha erfart noe sånt. Det er jo ikke så mange som forstår.

Noe han selv ikke forstår, er hvorfor folk i Norge har sluttet å tro på skikkelser vi trodde på før; huldra, nøkken, troll. Han tror det samme er i ferd med å skje på Island – sakte, men sikkert. Og det er han oppgitt over.

– Når folk slutter å tro, begynner de å kalle ting for myter i stedet. Men hva er opphavet til mytene, da? Alt dette må jo komme fra et sted.

– Prater du ofte om disse tingene? spør jeg.

– Nei.

«Det er best å la det ligge»

Selv om Hermundur sjelden er innom dette temaet, kan jeg nesten ikke få nok. I taxien på vei tilbake til hotellet er skravla løs igjen, og denne gangen er «offeret» sjåføren.

– Jeg er litt nysgjerrig på dette med huldufólk, sier jeg. – Tror du på det?

Stillhet.

– Jeg har sett noe, mumler taxisjåføren.

Så forteller han at han kjøpte et hus for noen år siden, for å pusse det opp. Og at det hendte uhyggelige ting der.

– Hva da? spør jeg.

– Jeg vil ikke snakke om det, sier han fort og svinger til høyre i en rundkjøring.

Vi kjører videre gjennom en trafikkmaskin jeg ikke ante eksisterte i Reykjavíks forsteder. Det er biler og neonlys fra butikkjeder og bensinstasjoner overalt. Og så snakker taxisjåføren likevel.

– Har du noen gang hatt en følelse av at noen ikke vil deg vel? spør han. – At du bare kjenner det?

– Jeg vet ikke helt ...

– Det var en kveld i det huset at jeg fikk et sterkt behov for å åpne ytterdøra. Så gjorde jeg det. Og der, i mørket, merket jeg noe. Noen der ute ville ikke at jeg skulle være der. Det var utrolig ubehagelig. Og jeg skjønner ikke at jeg sier dette til deg, for jeg har aldri sagt det til noen.

– Hvorfor ikke?

– Fordi folk kommer til å tro at jeg er gal. Men det verste er om jeg begynner å tro at jeg er gal selv, så derfor er det best å la ting som dette ligge. Man burde ikke røre borti det.

Epilog, Gálgahraun, november 2021: Vi rører borti det. Etter å ha lett i lavafeltet en god time, har vi funnet Ófeigskirkja.

Det er fotograf Þórdís som oppdager den; den ruver i veikanten. Mens alle andre berg og steiner i nærheten ser ut til å ha grodd fast siden tidenes morgen, er det åpenbart at akkurat denne har blitt flyttet på.

– Se, sier Þórdís.

Og der står den – roten til at det tok årevis å bygge en ny vei her. En grå sak med gresstuster på toppen. Likevel: Etter bare noen få dager i dette gåtefulle øyriket, kjenner jeg på en viss respekt for det mulige kirkebygget.

– Skal vi holde oss litt på avstand? foreslår jeg.

Þórdís er enig. Ófeigskirkja ser ut som en helt vanlig stein. Kanskje er den det også. Men, som sagt: Man kan jo aldri vite.

Kilder:

The Guardian om alvene på Island – her og her.
Historien om steinen i Grafarholt her.

Anbefalt videre lesning: