«Endre» (24) ble slått ned av en fremmed mann på byen: – Jeg var klinisk død

– Seks uker av livet mitt husker jeg ikke. Det er litt ubehagelig.

Endre (24) gløtter forsiktig på øynene. Han skimter mamma. Pappa. Personer i hvite frakker med beskyttelsesutstyr.

Han har propper i nesen. Oksygen.

Og mange ledninger festet til kroppen.

En stemme sier:

– Du er på Ullevål sykehus. Du har slått hodet ditt og er operert.

De siste ni dagene har Endre vært bedøvet for at hjernen skal få hvile.

Kunstig koma.

Han husker ikke selv at han våkner. Har bare fått det gjenfortalt.

Han tror det er dagen etter at han har vært på byen.

– Jeg føler meg bare dårlig. At jeg kanskje har drukket mye. Føler litt hangover.

Endre forstår ingen ting. Han er urolig og vil pakke sakene sine. Krangler med alle.

Typisk posttraumatisk forvirrings tilstand.

Når foreldrene er ute av døren, roper han.

– Mamma!

I nyhetene hører vi iblant om personer som er utsatt for vold i Oslo, der offer og gjerningsperson ikke kjenner hverandre.

24 år gamle Endre er én av dem.

Endre er ikke hans egentlige navn. Han ønsker å være anonym.

Han vil ikke at folk skal kunne søke ham opp på nettet.

At en alvorlig hodeskade skal forfølge ham resten av livet.

At han skal bli stemplet som person.

– Med lavere IQ. En dårligere person. I dårligere form, alt.

– Jeg tar kvelden

Det er mars 2023 i hovedstaden.

Endre satser alt på studier.

Økonomi og administrasjon.

En lovende idrettskarriere er lagt på hylla på grunn av manglende interesse.

– Skole er blitt den nye «challengen» min som jeg er veldig interessert i.

Han bruker også mye tid på trening.

– Trening har alltid vært noe av det viktigste for meg.

Og han bruker tid med venner.

Denne lørdagen har han egentlig planer om å lese. Men han lar seg overtale til å bli med gode kompiser på byen. Det er ikke ofte han er ute.

Klokken drar seg mot to i Oslo-natten.

Endre og to kamerater er sultne.

I et par minusgrader går de mot Vika. Nattmat på Burger King på vei hjem.

Den ene kameraten blir hengende litt etter.

– Ut av det blå får kompisen min et slag i bakhodet.

Endre og den andre kameraten skynder seg tilbake.

– Vi prøver å få kontroll over situasjonen. Finne ut hva som skjer og hvorfor. Om det går bra med kompisen vår. Om vi bare kan komme oss videre.

Endre spør; Hvorfor slo du vennen min?

Det blir en diskusjon. Plutselig skjer det. Endre får et slag i pannen.

– Da tar jeg kvelden

Stiv som en stokk, faller Endre bakover.

Hodet hans treffer steinheller.

Ut av øret renner det blod.

Det blir en rød dam på fortauet.

Ofte en foranledning

Før Endre ble slått ned i Vika, oppstod det en konfrontasjon.

En foranledning som en krangel, er vanlig i voldssaker på byen der offer og gjerningsperson ikke kjenner hverandre fra før.

Kvinnen som forteller dette, vet hva hun snakker om.

May-Len Skilbrei er professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo. Hun forsker på temaet vold mellom menn som ikke er i familie med hverandre.

– Jeg var interessert i den volden fordi den i så liten grad er synlig i offentligheten.

Sammen med en forskerkollega har hun gått gjennom rundt 1000 lagmannsrettsdommer fra hele landet.

Og hun har funnet mange saker der menn er blitt slått ned av fremmede menn på byen.

– Alkohol er utløsende.

Gjerningspersonene er ofte unge menn i 20-årene, uten rulleblad.

– Volden skjer typisk inne på utesteder eller utenfor utesteder. I pølsekø og taxikø.

– Livstruende skade

Tilbake i Vika.

En lege på ambulansemotorsykkel kom først til stedet og startet livreddende førstehjelp.

Endre hadde den mest alvorlige graden av bevisstløshet. GCS 3.

Kort tid etter kom ambulansen.

Få minutter senere lå han på operasjonsbordet.

Etter slaget fikk Endre en alvorlig og livstruende skade da hodet hans traff steinhellene på bakken.

Han fikk brudd på skallebeinet og flere blødninger i hjernen.

Mest alvorlig var en blødning ved venstre del av hjernen.

Opphopning av blod ga hjernen lite plass. Trykket i hodet var høyt.

Legene måtte derfor fjerne en del av hodeskallen hans.

En såkalt benlapp ble saget ut med en elektrisk stikksag. Den ble lagt i en fryser.

På minus 80 grader.

– Vanvittig heldig

Etter hvert får Endre vite hva han har vært utsatt for. Han forstår ikke at det er ekte.

– Det er som jeg har vært med i en film.

Men én ting går opp for ham.

– Jeg har vært vanvittig heldig, sier Endre.

Han vet ikke hvor mange ganger han har hørt på sykehuset at han har vunnet i lotto.

– Jeg var jo klinisk død. Ikke fysisk død, men klinisk død med en gang.

Han tror ikke han hadde overlevd hvis volden ikke hadde skjedd sentralt i Oslo.

Med rask ambulanseutrykning og kort vei til operasjonsbordet.

– Det er litt sånn crazy. Hadde det skjedd et annet sted i Norge, så hadde det ikke vært sånn. Da hadde jeg nok mest sannsynlig vært død.

Ikke oversikt

Hvor ofte skjer det at personer blir utsatt for vold fra personer de ikke kjenner i Oslo sentrum slik som Endre?

Det kan ikke politiet svare på.

Relasjoner mellom offer og gjerningsperson blir ikke registrert i straffesaksregisteret.

Dermed kan man heller ikke finne svar på dette i Oslo-politiets statistikker.

Men en rapport om anmeldt vold i hovedstaden i første halvår i 2018 kan gi en pekepinn.

25 prosent av anmeldelsene ble gjennomgått.

750 voldsanmeldelser.

I nesten hver fjerde sak var de involverte ukjente for hverandre.

Mye av dette var utelivsvold.

Hva utelivsvolden koster samfunnet, er det ingen som vet.

Sliter med å finne ord

Etter 17 dager på Ullevål havner Endre på Sunnaas sykehus utenfor Oslo.

Et rehabiliteringstilbud for folk som har fått livet snudd på hodet etter alvorlig sykdom eller skade.

Han har med seg en stor redsel fra sykehuset.

Fra å være i god form, frykter han konsekvensene etter den alvorlige hodeskaden.

– Det er ekstremt stor sjanse for at du ikke kan gå igjen eller bevege armene. Og du kan miste muligheten til å snakke.

På Sunnaas oppdager de også noe nytt.

Endre sliter med å finne riktige ord når han snakker.

Men her får han god hjelp.

– Jeg får hjelp med å få hodet litt tilbake. Hvordan jeg skal tenke oppgaver og løsninger. Og motorikken med hendene.

Hele tiden har han mamma og pappa i nærheten. De har flyttet fra en annen kant av landet for å være nær sønnen sin.

I helgene går de turen sammen. De spiser og har det hyggelig.

– Det hjelper meg helt vanvittig.

Spent

Under oppholder på Sunnaas måtte Endre to ganger tilbake til Ullevål.

En dag fordi han fikk tung pust, lammelser i høyre del av kroppen og han slet med å snakke.

Trolig et epileptisk anfall.

Det er ikke uvanlig etter en alvorlig hodeskade.

Og Endre var spent den dagen kirurger skulle legge på plass delen av hodeskallen hans som var blitt fjernet.

Kunne de bruke den som lå i fryseren, eller måtte de lage en ny i 3D?

Sjansen for infeksjoner var også høy.

Men de slapp å lage en kopi.

Den originale benlappen ble lagt på plass uten komplikasjoner.

Festet med 24 skruer i titan.

– Jeg var veldig, veldig heldig.

Nå slapp hodepinen taket. Endre kjente at energien og kreftene kom tilbake.

– Heavy greier

I oktober i fjor måtte en 23 år gammel mann møte i Oslo tingrett tiltalt for den grov volden mot Endre.

23-åringen forklarte at han slo og skadet med viten og vilje, fordi han ville ha vekk Endre. Men at han ikke mente å påføre ham en alvorlig hodeskade.

– Jeg opplevde rettssaken ganske ubehagelig, sier Endre.

Han måtte forklare seg og var til stede i retten hele tiden.

– Det var heavy greier. Etter rettssaken var jeg supersliten.

23-åringen ble dømt til fengsel i fem år og fire måneder.

Retten begrunnet den strenge straffen med den betydelige kroppsskaden som Endre ble utsatt for.

At det var på grensen til drapsforsøk.

Tingretten påpekte også at gjerningsmannen hadde kunnskap om kampsport.

Tiltalte anket dommen.

I Borgarting lagmannsrett ble straffen kraftig redusert.

Han ble dømt etter en mildere paragraf og fikk strafferabatt fordi han tilstod.

Dommen ble på to år.

Endre håper den kan virke avskrekkende.

– At folk som driver på med sånt, gjør bedre valg for seg selv.

– Undervurdert problem

Når kriminologiprofessor May-Len Skilbrei har lest gjennom dommer, har noe blitt tydelig for henne.

Hvor store skader ofrene har fått.

Synsskader. Tannskader. Kranieskader.

Hun mener vold der offer og gjerningsperson ikke kjenner hverandre, er et undervurdert problem.

– Det er jo ikke noe særlig bekymring rundt det.

Hun tror heller ikke folk vet hvor store skader det er snakk om.

– Det har kjempestore konsekvenser for de som er involvert, og det er noe som samfunnet burde ta tak i.

– Superheldig

Det er gått over ett år siden Endre ble slått ned i Vika.

Hver dag starter han med en treningsøkt før han går på skolen.

Han er ikke redd for å gå på byen etter det som skjedde, men det frister ikke.

– Jeg stiller flere spørsmål ved alt jeg gjør.

Han hører dårligere på det høyre øret. Såret etter operasjonen i hodet er i ferd med å gro, men han kan kjenne skruene.

Og hodeskallen blir aldri den samme «hjelmen» som den var, før ulykken.

– Det er veldig ubehagelig når jeg dunker hodet borti noe. Jeg skal holde meg unna kampsport og boksing, sier han og smiler.

Iblant sliter Endre med å få sove.

– Det kan svirre tusen tanker.

Han vil ikke gå inn på dem. Vil ikke ta dem seriøst. Det er bare tanker.

– Uansett hvor mye drit jeg har vært gjennom, så prøver jeg bare å gjøre det beste ut av det og snu det om til noe positivt.

Og Endre føler i dag at det går rett vei.

– Det går bra på skolen. Treningen går bra, så jeg er super-, super-heldig.

– Det er bare surrealistisk hvor heldig jeg har vært.

Han mener mange fortjener en takk.

Legen på ambulanse-motorsykkelen. Personellet i ambulansen. Kirurgene på Ullevål. De gode hjelperne på Sunnaas sykehus.

– Jeg hadde ikke vært her i dag uten dem.

Og han takker politiet som raskt pågrep gjerningsmannen.

Ønsker at folk skal våkne

Endre har valgt å fortelle historien sin for å sette søkelys på volden som skjer i norske storbyer. Og at man kan bli slått ned av personer man ikke kjenner.

– Jeg ønsker at folk skal våkne.

Han mener også at politikere må være sitt ansvar bevisst for å få redusert vold og kriminalitet i samfunnet.

– Det må bli bevilget mer penger over statsbudsjettet direkte til justis, og de berørte departementene, og helse. Og ikke minst til akutten.

Det er for tidlig å si om 24-åringen får varige mén. Men han ser lyst på fremtiden.

– Jeg gleder meg, absolutt.

Nå er målet en bachelor. Så en master. Og en jobb innen finans.

– Jeg er blitt glad i tall og å finne ut av ting om bedrifters likviditet for eksempel.

Og han har en drøm.

– Et bra hus i Sveits, så jeg kan stå på slalåm. Det må være drømmen, avslutter Endre.