Tragedien som fikk kvinnene til å samle seg

Salaam aleikum!

Nihal pleide å hilse på henne på busstoppet, men de var ikke nære venner. Nesten hver dag så Nihal henne skyve ei barnevogn gjennom snøen opp de bratte bakkene, ofte i dårlig vær. Ved siden av gikk et lite barn på fire år, og et større barn på syv.

– Jeg får enda bilder av dette i hodet. Jeg så henne, men tenkte ikke at hun ikke hadde det bra, sier Nihal Afana.

I dag vet Nihal at den unge kvinnen hadde det vondt, og at også mange andre som akkurat har kommet til Norge sliter. De som bestemmer sier det er vanskelig å nå ut med informasjon til dem, om hvordan de kan få hjelp.

Men det gjorde Nihal noe med.

Tragedien

Hun hadde vært sliten i det siste, kvinnen med barnevogna. Hun våknet sent, og ville ikke på skolen for å lære norsk. Mandag 2. desember 2019 startet likevel som en vanlig dag for familien.

Som så ofte i mørketiden gjorde vinden sine byks, mens de rullende oransje lysene fra brøytebilene i Tromsø fikk snøen som lavet ned fra himmelen til å blinke.

I det siste hadde hun isolert seg, og ville ikke treffe folk. Men barna virket hun stolt av, og ville det beste for dem. I barnehagen opplevdes barna som glade og sosiale. Mamma og pappa pleide å bytte på hvem som hentet og leverte dem.

Mandag 2. desember dro hun på skolen. Der gjennomførte hun en norsktest. Etterpå reiste hun og mannen til fastlegen for å sjekke et bleieutslett som plaget den yngste datteren. Så dro de hjem igjen.

Da ettermiddagen kom begynte det å snø enda tettere enn det hadde gjort før på dagen. Himmelen var nå blitt helt mørk igjen.

Hun skal ha vært fortvilet, viser en rapport etter hendelsen.. Etter at mannen hadde dratt på jobb for kvelden, tok hun barna med seg ut i ruskeværet.

– Jeg husker det var storm den dagen. Men hun må ha hatt en større storm inni seg, sier Nihal.

De tok bussen til Fagereng, et område på Tromsøya der vinden ofte er enda hardere og havet enda grovere.

Undersøkelsene etter tragedien viser at hun forsøkte å ringe mannen sin. Flere ganger. Men han tok ikke telefonen.

Etter en liten stund var hverken hun eller barna lenger på fortauet på Fagereng. Snøværet hadde lettet noe nå. Mellom snøskavlene på fortauet sto en ensom sort barnevogn.

Det gikk spor i snøen ned til sjøen. I det iskalde vannet lå fire livløse kropper.

Sjokket

Kun det yngste barnet overlevde det som blir omtalt som Fagereng-tragedien. De to eldste barna døde, og kvinnen selv tok sitt liv der i sjøen. Tromsø var i sorg. 1500 mennesker samlet seg i sentrum med fakler og lys.

– Det var et sjokk for meg da jeg fikk vite at denne damen valgte å ta sitt liv. Ikke bare sitt eget liv, men også barna sine liv, sier Nihal Afana.

Men ut av tragedien i det iskalde vannet kom også en bevissthet. Om at det var mange der ute som trenger noen. Det førte til to frivillige prosjekter i Tromsø. Det ene heter «Medkvinner», og er i regi av Røde Kors.

Nihal fikk jobb som prosjektkoordinator i Medkvinner. Hun er fra Tromsøs vennskapsby Gaza. Etter mer enn 10 år i Tromsø hadde hun et stort nettverk blant innvandrerkvinner.

– Mange av dem har det ikke bra. De har behov for hjelp, men de tør ikke å be om hjelp, sier Nihal.

Går det bra med deg?

Da sosionom Line Marie Wold hørte om Fagereng-tragedien, brast hun i gråt. Hun ble liggende våken og tenke på hva som gikk for seg i fjæresteinene den mørke ettermiddagen, og hvordan det kunne skje.

Line hadde selv måttet kjempe seg gjennom en mørk tid i livet. Men noen hjalp henne å gjenvinne kontrollen.

Line hadde skjønt hva det betyr for et menneske at andre mennesker bryr seg. For ut av et ensomt mørke, slik som i de kalde fjæresteinene på Fagereng, så er det noe med akkurat de ordene. Går det bra med deg?

Uka etter Fagereng-tragedien publiserte avisa iTromsø Lines innlegg, «Folk trenger folk».

– Tragedien var helt forferdelig. Det er vanskelig å forstå at et menneske kan ta det skrittet. Jeg tenkte at hvis jeg kan gjøre noe, hva som helst, så vil jeg det, sier Line.

Helena Roos er blant dem som leste innlegget. Hun var jordmoren til kvinnen som tok barna sine med ut i sjøen på Fagereng.

– Hun hadde gått til meg i svangerskapet. Jeg tenkte: Har jeg oversett noe? Har jeg glemt noe? Kunne vi gjort noe annerledes? Det var veldig tøft, men førte til at jeg tenkte at noe må gjøres, sier Helena.

Hun tok derfor kontakt med Line.

Brutalt møte

Da Nihal fikk jobben som rådgiver i Røde Kors rekrutterte hun raskt 12 innvandrerkvinner, såkalte medkvinner, fra ulike land. Medkvinnene oppsøker kvinner som akkurat har kommet til Tromsø, og gir dem hjelp på sitt eget morsmål. Innvandrerne får hjelp fra alt fra å finne riktig type grøt til barna i butikken, til å finne psykolog.

De ser at noen er der for dem.

Nihal viser til at kvinner ofte er mer sårbare enn menn blant nyankomne, fordi de ofte kommer fra kulturer der det er mannen som styrer, og kvinnen har lite hun skulle sagt.

For mange innvandrere er møtet med Norge brutalt. Nihal forteller om mennesker som er analfabeter og som nesten aldri har gått på skole. I tillegg har de ofte traumer.

I Norge forstår de ikke språket. De forstår ikke kulturen. Og de forstår ikke systemet. Også møtet med kulde, snø og mørketid er helt fjernt.

Mange, spesielt kvinner, er sårbare og redde. De er redde for å gå ut. De er redde for barna sine. Og de er redde for barnevernet. Derfor tør mange ikke å ta kontakt med psykolog.

– De tenker at hvis de trenger psykolog har de ikke god nok helse til å ta vare på barna. Men det stemmer ikke. En av oppgavene til Medkvinner er å ta bort fordommer, sier Nihal.

Kl 2

Rundt et stort bord på kafeen på Kunstmuseet i Tromsø sitter det kvinner. Bare kvinner, og ett barn. De kommer fra ulike deler av verden. Her på kafeen møtes kvinnene hver lørdag klokken to.

– Da Helena Roos tok kontakt og spurte om vi skulle møtes, sa jeg «selvfølgelig». Hun knyttet til seg flere ressurssterke damer, og så vi satt oss ned og tok en «brainstorming». Det ble det to gode prosjekter ut av, forteller Line.

Det ene var Medkvinner, som Nihal fikk ansvar for. Det andre var møteplassen «Lørdag kl. 2», som Line fikk ansvar for. En kafé for kvinner.

Begge prosjektene har vokst. Medkvinner har nå 29 kvinner som snakker 13 ulike språk. Line forteller at Lørdag klokken 2 trolig har hatt rundt 1000 gjester innom, bare det siste året.

Mange innvandrere synes det er vanskelig å bli kjent med nordmenn, og få seg nettverk. Noen har vært i Tromsø i to år, men har ingen. For enkelte er Lørdag klokken 2 den viktigste arenaen for å møte folk.

– Folk sender meg personlige meldinger der det står at de har vært isolert, men at de nå endelig har en mening med å stå opp, fordi de kan komme seg hit. De kan ha en dårlig dag, men her får de et smil, forteller Line.

Regjeringen: Må bli bedre

Slik som med damene på kafeen har også mange av medkvinnene selv hatt et utfordrende møte med Norge. De slet både med språk og å få seg jobb og nettverk. Men gjennom Røde Kors fikk de nye venner. Venner fra hele verden. Å de fikk også et arbeid å skrive i CV-en.

Medkvinner i Tromsø er et unikt prosjekt i Røde Kors. Kvinnene har jobbet for blant annet å fange opp nyankomne kvinner som sliter og har det tungt.

Men er dette et frivillig ansvar? Hvilken rolle spiller det offentlige Norge for å forhindre at mennesker med store psykiske lidelser ikke går under radaren? At Fagereng-tragedien ikke skjer igjen?

– Nei, vi kan ikke erstatte det offentlige. Vi supplerer det offentlige, sier Nihal.

Fagereng-tragedien var en forferdelig tragedie. Det sier statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Karl Kristian Bekeng fra Arbeiderpartiet.

Han mener det er helt nødvendig å lære av tragedien, men han innrømmer at det er vanskelig å nå frem med informasjon om helsetilbud til nyankomne flyktninger.

– At sivilsamfunnet lager slike supplementstilbud tror jeg vi skal være veldig glade for, sier han.

Før jul vedtok Stortinget en opptrappingsplan for psykisk helse. Bekeng sier denne også skal treffe flyktninger og andre innvandrere.

– Blant annet ved å utarbeide lavterskeltilbud ute i kommunene. I tillegg handler det om å styrke helsekompetansen også blant flyktningsbefolkningen, sier han.

Et fokus fremover er å rekruttere flere helsepersonell, særlig innenfor psykisk helse, fra minoritetsbakgrunn.

– Det er viktig for folk å møte andre som kjenner deres kultur og deres språk, sier han.

Alle trenger noen

Lørdag kl. 2 har med årene blitt et stort nettverk. Her kan man si fra om man er bekymret for noen som ikke har det bra, og få råd fra andre.

– Er man sammen med folk er sannsynligheten mye større for å få det fanget opp, enn om man ikke har noe nettverk, sier Line Marie Wold.

Lørdag kl. 2 har valgt å fokusere på kvinner. Men Line, som i dag jobber som koordinator i Nav, er ikke i tvil. Lørdag kl. 2 kunne vært klokken 2 hele uka. Hun kunne hatt det som en fulltidsjobb. Kanskje også laget møteplasser for menn.

– Folk trenger folk. Også menn. Alle trenger noen, sier Line.

........................................................................................................................................

Nærmeste pårørende etter Fagereng-tragedien er blitt informert om at NRK lager denne saken.

Kilde: I denne saken har NRK blant annet bruke Statens undersøkelseskommisjons rapport om Fagereng-tragedien som kilde til selve forløpet av tragedien 2. desember 2019.