– Vi lo da vi spurte «hvem vet når vi ses igjen?». Men kanskje skjønte vi at noe fryktelig skulle skje, sier Toma Istomina.

Hun er nestredaktør i avisa Kyiv Independent. Sammen med to kolleger i Ukrainas hovedstad jobber hun sent natt til 24. februar i fjor.

Istomina tar en selfie i speilet i heisen på vei ned og hjem.

Bildet skal bli det siste hun tar i fredstid.

Døgnet da fred ble til krig.

Da trygghet ble byttet ut med frykt.

Toma Istomina tenker tilbake på timene som snudde livet hennes opp ned.

– Det kjennes som en film. Det er fortsatt helt uvirkelig at vi er i krig, sier 27-åringen i dag, ett år etter at Russland angrep hjemlandet hennes.

«Putin erklærer krig»

I en taxi på vei hjem fra jobb leser hun USAs utenriksminister Antony Blinkens uttalelse:

«Russland kommer til å angripe Ukraina i løpet av natta».

Istomina tar opp laptopen og publiserer en sak om advarselen.

Hun skjelver på hendene når hun trykker «publiser».

Taxisjåføren ler og spør hva en ung jente gjør ute så seint.

Hun svarer ikke.

– Vi sto på randen av krig. Jeg var bare nummen, sier Istomina.

Hun kommer seg hjem og blir enig med kollegene sine om at de alle kommer til å trenge søvn.

Men hun blir sittende våken og følge med på den nattlige talen til Russlands president Vladimir Putin. Han erklærer krig. Eller en militær spesialoperasjon, som han kaller det.

– Putin brukte andre ord, men vi forsto hva han mente.

Istomina publiserer saken hun minst av alt vil skrive: «Putin erklærer krig mot Ukraina».

Like etter smeller det. De tre kollegene, på ulike steder i Kyiv, hører alle eksplosjoner utenfor. Krigen har startet.

Klokka er litt over 05 i Ukraina. Litt over 04 i Norge.

Istomina går ut på balkongen sin i 9. etasje.

Hun hører bombene i nærheten. Hun ser naboer løper til bilene sine med barn og kofferter i armene.

– Jeg har aldri vært så redd. Jeg sto der alene i 9. etasje. Jeg kjente meg helt forsvarsløs, sier Istomina.

Lenger vest i Europa, i Brussel, skal stabssjef Stian Jenssen spise middag hjemme hos Nato-sjef Jens Stoltenberg.

De er begge klar over advarslene fra etterretningen:

«Et russisk angrep er på trappene».

Rett før de setter seg til bords, kommer meldingen.

Stoltenberg får en utskrift, et papirark, med klar beskjed:

– Vi visste jo ikke hva som skulle skje. Men den siste uka hadde vi sittet litt og ventet. Er det i dag? Er det i morgen? Vi så at det fantes en krigsplan, og at den ble fulgt til punkt og prikke, sier Jenssen.

– Da de begynte å frakte blod frem til fronten. Da var det alvor. Du gjør ikke det hvis du skal ha en øvelse.

Det er gitt ordre om krig. Hva gjør man da?

Stoltenberg og Jenssen bestemmer seg for å få litt søvn. Jenssen drar hjem. Men han sover ikke noe særlig den natta.

– Meldingene begynte å tikke inn allerede rundt midnatt, særlig på sosiale medier fra Russland. Folk delte bilder av militære kjøretøyer og konvoier som beveget seg mot Ukraina, sier Jenssen.

Russiske myndigheter melder at de stenger luftrommet for sivil trafikk i grensetraktene i Ukraina.

– Da var jeg lys våken.

Etter hvert gir han opp forsøket på å sove og drar til Natos hovedkvarter.

Den endelige beskjeden kommer: Russlands militære operasjon mot Ukraina har startet.

Det første Jenssen gjør er å ringe Jens Stoltenberg.

– De er i gang, sa jeg. Vi hadde en veldig kort samtale og snakket kort gjennom hva som skulle skje de neste timene.

Like etter sender han melding til staben:

«Ser ut til at de er i gang. Har snakket med sjefen».

Det første de gjør, er å få ut en reaksjon fra Nato og Stoltenberg. Den kommer en drøy halvtime etter at krigen har startet.

Nato og generalsekretæren fordømmer Russlands aggresjon:

«Vi står ved det ukrainske folkets side i denne fryktelige tiden. Nato vil gjøre alt vi kan for å beskytte og forsvare alle allierte».

Stian Jenssen samler resten av Nato-ledelsen til en oppdatering klokka 05.

I statsministerboligen like bak slottet i Oslo blir Jonas Gahr Støre vekket av rådgiver Tale Jordbakke.

– Hun ringte og sa «nå er krigen i gang». Det var en veldig tydelig beskjed, forteller Støre.

– Hva tenkte du da?

– Jeg tenkte at nå er verden endret for alltid.

Den første Støre forteller om krigen, er kona Marit.

– Jeg tror jeg sa at nå står jeg opp og kler på meg og reiser til NRK. Så snakket vi om hvor dramatisk dette er, starten på en krig.

07:30 var han direkte med i Dagsnytt.

– Det er krig og det er alvorlig. Men Norge er ikke truet. Det var viktig å få ut, sier Støre.

I krigens første dager er usikkerheten stor. Allerede 24. februar er det harde kamper på flyplassen utenfor Kyiv. Russerne er på vei mot hovedstaden.

– På det tidspunktet var jo opplevelsen at Russland satt alle krefter inn for å komme til Kyiv og ta over landet på kort tid. Utover dagen var det spørsmål om hvor er den ukrainske presidenten? Han kommuniserte fra stadig nye skjulesteder og ute i gatene i Kyiv.

– Jeg husker denne frykten for at nå tar de hele landet.

Fra NRK kjører Støre og rådgiverne til Statsministerens kontor, der mange kolleger har kommet tidlig på jobb. Støre har selv begynt dagen uten frokost.

– Vi stoppet hos Baker Hansen og bunkret opp bilen med bakervarer som vi kunne dele ut da vi kom ned.

– Det er også viktig når noe sånt skjer, at folk får spise, hvile, gå hjem, hente i barnehagen. Det er uproft å slite seg ut, som jeg pleier å si.

På kontoret er mye forberedt. De etablerer kontakt med Nato og naboland.

Klokka 09 kaller Støre inn Regjeringens sikkerhetsutvalg, de med det øverste ansvaret for Norges sikkerhet: utenriksminister, forsvarsminister, finansminister, justisminister, forsvarssjef og embetsverk.

Støre snakker med Finlands president Sauli Niinistö, Tysklands forbundskansler Olaf Scholtz og melder frem og tilbake med Jens Stoltenberg i Brussel.

– Så var det mediehenvendelser alle veier, sier Støre.

Kvelden før krigen starter, står bilene utenfor Norges ambassade i Ukraina klare til avgang. Ambassaden er evakuert og de ansatte skal reise vestover, ut av Kyiv. De norske ansatte, vel å merke.

De ukrainske ansatte må bli igjen.

– Vi holdt et allmøte tidligere på dagen. Jeg tror ukrainerne følte seg litt forlatt. At vi bare dro og lot dem være igjen. Sånn følte jeg det selv også. Vi visste jo ikke hva som kom til å skje.

Erik Svedahl (63), Norges ambassadør i Ukraina, snakker rolig om timene for ett år siden, da byen hans fikk hele verdens oppmerksomhet.

Svedahl fikk melding fra utenriksråden på dagtid 23. februar: Ambassaden skulle evakueres.

De makulerte alle viktige papirer. Låste dørene. De fylte bilene med mat og vann og ambassadørens to katter. Så gikk de ut for å spise middag før den lange reisen vestover.

– Vi spiste på en hamburgerrestaurant i nabolaget. Der satt andre og ante fred og ingen fare. Og vi skulle evakuere, sier Svedahl til NRK.

Han beskriver det neste døgnet som «helt vanvittig».

– Jeg var blant dem som trodde en invasjon av Ukraina var så utenkelig at det ikke kom til å skje. Den oppfatningen delte jeg med de fleste europeiske diplomater i Ukraina, sier Svedahl.

– Vi var jo forberedt. Men innerst inne trodde det ikke skulle bli aktuelt. Å stenge en ambassade og dra er ikke noe man gjør hver dag.

Kjøreturen vestover tok sju timer. Krigen brøt ut like før de kom fram til Lviv.

– Da hadde det begynt å smelle og vi skjønte at det var alvor, sier Svedahl.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt og Svedahl holder tett kontakt det første døgnet.

Svedahl og kollegene tar inn på hotell og forsøker å få oversikt over situasjonen.

Han ser ut av vinduet, fra hotellet i 3. etasje. Og skvetter.

– Jeg så et gigantisk russisk jagerfly. Jeg skjønte at det ikke var trygt her heller, at vi måtte ut av landet.

De kjører videre inn i Polen, inn i EU, inn i Nato. Det første døgnet flykter også rundt 100.000 ukrainere ut av landet.

– Det var en veldig lettelse å krysse over grensa og inn i fredelige omgivelser, husker Svedahl.

Seigmenn og fortvilelse

I Natos hovedkvarter har kommunikasjonssjef Sissel Kruse Larsen satt fram seigmenn og melkesjokolade.

De jobber på sukker og adrenalin. Men det er likevel en ro på kontoret, sier stabssjef Stian Jenssen.

For de har øvd på scenarioer som dette.

– Det er klart det var en spesiell morgen. En følelse av fortvilelse. At det verste vi fryktet, det har nå skjedd, sier Jenssen.

Særlig landene i øst, nærmere Russland, er nervøse i timene og dagene etter at Russland angrep.

Russlands invasjon av en selvstendig stat er et tydelig brudd på folkeretten. Det kjennes som om de internasjonale reglene er i spill.

– Særlig en del kolleger fra tidligere østblokkland var veldig berørt av det som var i ferd med å skje. De har kjent russisk overmakt og brutalitet på kroppen på en annen måte enn oss andre, sier Jenssen.

I tillegg til å komme klart ut med støtte til Ukraina, må Nato forsøke å sørge for at krigen ikke beveger seg utover Ukrainas grenser.

Det er en veldig sterk bekymring de første dagene, forteller Jenssen.

– Hvor raskt kan det gå videre? Ja, kan det komme noe mer her?

«Skyting hørt i den ukrainske hovedstaden og flere andre byer. Nato-kilder sier en russisk invasjon kan være i gang».

Dette er den første nyhetsmeldingen fra NRK om krigen.

Søker tilflukt under jorda

I Kyiv har Toma Istomina kommet seg under jorda, på en T-banestasjon, i ly for bombene. Hun er hele tiden logget på laptopen og jobber og jobber. Rundt henne sitter og står hundrevis av andre redde naboer.

Istomina verken sover eller spiser under krigens første døgn.

Etter et døgn på T-banen, får hun streng beskjed av sjefen sin om å dra ut av Kyiv. Det er tryggere og lettere å jobbe fra vest.

Hun vil ikke.

– Jeg var barnslig, jeg ville ikke tvinges til å forlate byen min på grunn av russerne. Jeg ville slåss og vise motstand. Men jeg ble til slutt overtalt til å dra, sier Istomina.

Hun reiser vestover, mot byen Vinnytsia, med tungt hjerte. Med seg har hun Yuki, katten til kollegaen hennes Artur.

Han ble med i Ukrainas militære. Der er han fortsatt.

Preger hele livet

I Oslo er det ett spørsmål som har satt seg hos statsminister Jonas Gahr Støre, gjennom hele den dramatiske første dagen, gjennom ukene og året som har gått siden invasjonen startet.

Vi vet fortsatt ikke svaret i dag.

– Hvordan kommer dette til å påvirke verden? På hvilken måte? Det spørsmålet satt i meg.

– Har krigen endret deg som person?

– Jeg tror jo at du blir til i møtet med den verden du lever i. Både menneskene du møter og det som skjer rundt deg. Så ja, sier Støre.

Det har også endret rollen som statsminister.

– Å ha et statsministeransvar i en sånn situasjon bringer et alvor. Så tror jeg alltid det er alvor knyttet til det å være statsminister, sånn bør det også være. Dette er ingen underholdningsindustri, sier Støre.

– Det er hele tiden avveininger. Krigen har brakt et alvor inn i dette.

Ett år etterpå, står budskapet fra krigens første døgn fortsatt: Det er krig i Europa og det er alvorlig for Norge. Men det er ingen trussel mot Norge nå.

– Det budskapet står fortsatt egentlig. Samtidig er vi utsatt for etterretningstrusler. Vi har cyberutfordringer, som kan treffe alt fra universiteter til sykehus og storting. Men dette følger vi veldig nøye med på. Så er det jo alle sideeffektene av krigen. Flyktninger. Energikrise.

Støre hadde bare vært statsminister i fire måneder da Russland angrep. Nå har krigen dominert størstedelen av tiden hans som statsleder.

– Jeg tenkte da at dette kommer nok til å være den tyngste hendelsen utenfor Norge i min tid som statsminister. At det kommer til å bli definerende. Det tenker jeg fortsatt.

Kom som et sjokk

Før krigen elsket Toma Istomina musikk. Hun hørte på musikk hele tiden. Elektro, som er stort i Kyiv, hip hop, «hva som helst». Musikken var med over alt.

Men etter at krigen startet, ble det stille rundt henne.

– Lenge orket jeg ikke så høre på musikk. Det kjentes feil, som om jeg ikke hadde lov til å kjenne på glede, sier Istomina.

Hun har jobbet siden krigen startet, uten stans. Men fortsatt hender det hun spør seg: Skjer dette virkelig?

– Hvis noen burde ha forstått at dette kom til å skje, var det jo oss. Men det kom likevel som et sjokk, sier hun.

I Nato preger også krigen hverdagen til Stian Jenssen. Han forsøker å koble av sent på kvelden, slik han forsøkte natta 24. februar 2022.

– Jeg tenkte at jeg skulle prøve å gjøre noe annet, se en film eller noe. Men jeg ble sittende og svitsje mellom CNN og BBC. Sånn ble det egentlig hele den uka der.

Og sånn er det fortsatt, etter et helt år med krig.

– Du prøver å få noen andre impulser inn i hodet, men det ender med kontinuerlig oppdateringer om krigen, sier Jenssen.

Snudd på hodet

Lyden av krig har satt seg hos ambassadør Svedahl.

– Jeg husker den veldig godt, lyden av det russiske jagerflyet som drønna forbi. Den lyden glemmer jeg nok ikke på en stund.

Oppholdet i Ukraina har blitt ganske annerledes enn han hadde sett for seg. Han hadde søkt seg til en rolig, stor europeisk hovedstad.

Men endte opp som ambassadør i et land i krig.

Og akkurat dét koster.

Han og kona bor ikke lenger i samme land; alle familiemedlemmer er permanent evakuert.

– Personlig har krigen snudd opp ned på hele tilværelsen. Jobben har blitt noe helt annet enn jeg hadde tenkt meg. Vi kan ikke være sammen som familie lenger. De er bekymra for meg, og jeg er bekymra over at de er bekymra.

I oktober traff en rakett bare noen hundre meter fra ambassaden der Svedahl bor.

– Det er hele tiden en risiko for å være på feil sted til feil tid.

Også verden er endret, sier Svedahl.

– Verden er mer uforutsigbar så lenge det pågår en militær konflikt i Europa og man ikke vet hva som kan skje. Det har helt klart blitt mer utrygt.

Han er ferdig med jobben i Kyiv til sommeren. Forhåpentligvis venter en fredelig hovedstad et sted i verden.

– For min del blir det ok å slutte, selv om jeg har en del motstridende følelser, sier Svedahl.

På krigens første dag ble 137 mennesker drept, ifølge ukrainske myndigheter. 100.000 ukrainere flyktet fra sine hjem, ifølge FNs UNHCR. De dro til Polen, Moldova og Ungarn.

De skal bli mange, mange flere drepte. Og mange, mange flere flyktninger, innad i Ukraina, i Norge og over hele Europa.

Datoen 24.02.22 skal endre Europa slik vi kjenner det. Den skal endre Russland. Den skal endre verden.

Ett år senere

I Ukraina har Toma Istomina så smått begynt å høre på musikk igjen. Men det er bare krigen livet handler om.

Hun har tatt bilder underveis det siste året. Men vender tilbake til den siste selfien med kollegene før bombene smalt.

I de siste timene med fred.

– Jeg sliter med å forstå hva som egentlig skjedde 24. februar 2022. Det kjennes helt uvirkelig at det er krig i landet mitt.